My way or the highway!

Det er en stående vits i min familie at vi har fasiten, og at det er veldig deilig å alltid ha rett. Lite visste jeg at også dette er et personlighetstrekk som mennesker med kroniske smerter og plager ofte deler.

Hvis jeg skal forsøke å tolke meg selv og mitt behov for å ha rett opp igjennom, så tror jeg det har handlet om at hvis jeg ikke har rett, da tar jeg feil. Og hvis jeg tar feil, da er jeg inkompetent og dum, latterlig og en som må forvente spott og spe fra omgivelsene. Dermed har det vært viktigere at jeg har rett enn å finne ut hva som faktisk er rett. Nysgjerrigheten forsvinner. Frykten tar plassen. Hvis noen har vært uenige med meg har det føltes som et direkte angrep mot meg. Som noe som må forsvares for enhver pris. For det å ta feil, det føles så livsfarlig. Ikke i hodet – det er lett å si og skjønne at det ikke er så farlig. Men nede i følelsene, der føles det livsfarlig. Kanskje ikke så rart når familien alltid har gått for å ha rett. Barnet gjør alt for å høre til. Hvis de andre i familien alltid har rett, og jeg ikke har det – hører jeg da til i familien? Eller er jeg definert på utsiden?

Jeg vil ikke at denne serien skal være en «se hvor langt jeg har kommet – alt dette holdt jeg på med, men nå er jeg blitt et helt og fullstendig menneske», men akkurat dette trekket har jeg nesten kvittet meg helt med. Jeg kjemper ikke for å ha rett lenger. Det går helt fint å ta feil. Og det går helt fint at flere ting kan være rett på samme tid. Og i veldig mange situasjoner er det umulig å si hva som er rett og hva som er galt – det avhenger av øyet som ser. Og egentlig er det ikke så viktig heller – det viktigste er at vi alle gjør så godt vi kan ut fra våre forutsetninger, og at det er gode grunner for at vi gjør alt det vi gjør.

Før – hvis noen mente at jeg tok feil – hadde jeg et enormt behov for å snakke dem ned, få andre på «mitt lag», få ytre bekreftelser på at jeg hadde rett og de hadde feil. At jeg var god og de var dumme. Nå lytter jeg innover. Kjenner etter om det føles rett for meg. Hvis ja, fint. Hvis nei – helt fint det også. Da kan jeg forandre det. Og tilgi meg selv for det som har vært. Dette er balsam for kroppen, det kan jeg godt love! Det frigjør så enormt mye energi, som tidligere for meg har vært låst i stive, vonde muskler og nervesmerter!

Så det var det siste av de åtte personlighetstrekkene som går igjen hos personer med kroniske smerter: perfeksjonisme, aggresjon, avhengighet, engstelse, lav selvfølelse, overdreven snillhet, stoisisme og å ha rett. Jeg er allerede i gang med å snakke med de som skal inn i pilotgruppen, og det er utrolig inspirerende og gøy å komme i gang. Etter planen starter vi opp over sommeren – det er fortsatt en eller to plasser ledig, så hvis du sitter på gjerdet og lurer, oppfordrer jeg deg til å våge å ta kontakt. Jeg har hørt på noen av de andre at det var litt skummelt, men jeg lover: jeg er ganske grei! Og jeg brenner for å hjelpe folk tilbake til det livet de ønsker seg.