Dagens personlighetstrekk: perfeksjonisme

Det er gode grunner til at mange av oss utvikler perfeksjonisme. Ved å være flinke og å prestere har vi høstet ros og kjærlighet fra omgivelsene våre. Vi kan ofte si det med et skjevt smil og litt stolthet: «Du vet jeg er perfeksjonist». Da vet du at jeg er ambisiøs, og du vet også at når du gir meg en oppgave vil jeg løse den grundig, plettfritt og målrettet. Det er jo unektelig en strålende kombinasjon hvis du vil ha meg til å gjøre noe for deg. Men prisen jeg betaler kan være høy.

Vi kan skille mellom to former for perfeksjonisme: sunn og usunn. Sunn perfeksjonisme bruker høye standarder som inspirasjon – noe vi kan strekke oss etter. Men vi tåler å gjøre feil, og velger å lære av dem.

Usunn perfeksjonisme er en konstant selvkritikk hvor vi aldri er fornøyd, sammenlikner oss mye med andre og er redde for å gjøre feil.

 If you take a closer look, perfectionism is not honorable or admirable. It’s not striving for the highest standards out of love for self or others. Perfectionism is the relentless scanning of your life’s landscape, constantly looking for where you screwed up. It’s an endless cycle of judgment and ridicule. (Nicole Sachs, Mind your body)

Bak perfeksjonismen ligger det ofte en dyp lengsel etter å høre til. Det indre barnet har lært seg en god overlevelsesstrategi: «Hvis jeg bare gjør alt perfekt, så vil jeg bli elsket, trygg, verdsatt og akseptert.» Problemet er bare at vi ender opp i en ond sirkel av pisking, fordømmelse og selvkritikk. Og dette henger ofte direkte sammen med smerter og plager.

Jeg pleier å kjenne etter – når jeg kjenner at jeg blir besatt av å levere det beste menneskeheten noen gang har sett, og kun er fornøyd når jeg høster stående applaus og tårevåte ansikt – gjør jeg det da ut fra en kjærlighetsenergi eller en fryktenergi? Veldig ofte er det det siste. Hvis jeg tar et skritt bak det indre bildet av de elleville, lykkelige tilbakemeldingene, ser jeg frykten som sier «Hva hvis jeg ikke får det til? Hvem er jeg da? Er jeg verdt noe da? Kommer de til å like meg? Kommer de til å le av meg? Er jeg egentlig god nok?» Nei, det tryggeste å levere plettfritt. Alltid. Da kan ingen ta meg på noe.

Å jobbe med å bryte perfeksjonist-mønsteret handler om å øve på selvmedfølelse, egenkjærlighet og aksept. Og gjennom det oppdage at smerter og plager sakte, men sikkert forsvinner.

Vil du fortsette å plage deg selv konstant, eller gi slipp og akseptere deg selv som et perfekt uperfekt menneske? Valget er ditt.