Når slutter vi å være iboende verdifulle?
- Torhild Eide Torgersen
- 3. okt.
- 1 min lesing
Jeg undrer meg ofte: Når går vi fra å være perfekte, verdifulle skapninger bare i kraft av å være, til å måtte levere, bevise og prestere for å ha verdi?
Se på en baby. Ingen tviler på at den er verdifull og mirakuløs i seg selv.
Men den bidrar overhodet ikke til samfunnet. Tjener ingen penger. Tar ingen hensyn. Skriker ved det minste udekkede behov.
Holder oss våkne. Bæsjer utover alle klærne våre. Gulper på venner og kjente. Den kan så å si ingen ting. Ikke være en god samtalepartner. Ikke hjelpe til med noe. Ikke oppføre seg. Ikke svare på noen spørsmål.
Og likevel: Babyen er uendelig verdifull. Fordi den er et nytt menneske!
Når forandrer det seg?
Når bestemmer vi oss for at barnet må være på en bestemt måte for å være verdifullt?
Ikke for mye. Ikke for lite. Ikke for sint. Ikke for sårbar.
Eller mener vi fortsatt at vi er verdifulle kun fordi vi er? At ved å være et menneske som lever, så har vi en iboende verdi som ingen kan ta fra oss?
Hvorfor er det da så mange voksne som strever med å se sin egen verdi?
Og som sliter seg ut for å bevise for seg selv og verden at de er gode nok?
Dette er noe av det vi utforsker i Tonus – opptak til nye grupper starter i oktober og november. Les mer her
Kommentarer