Å si ja når vi mener nei

Hva skjer med kroppen når alt inni oss har lyst til å si «nei», men vi likevel smiler og sier «ja, selvfølgelig!»?

Dette er blant de mange temaene vi snakker om på Tonus-programmet. Vi utforsker hva det betyr å gå på akkord med seg selv – å si ja når vi mener nei – og hvordan det skaper uro i nervesystemet, suger energi, gir smerter og gjør oss bitre på den eller de personene som «får oss til å gjøre det». Selv om de personene er helt uvitende om hvordan vi har det, for vi har aldri sagt det til dem.

Bréné Brown sier Always choose discomfort over resentment, og det er et veldig godt råd!

Men det er ikke alltid så lett.

For meg dukker dette mønsteret opp i både stort og smått i hverdagen. I kategorien smått kan vi plassere veldedighetsselgere. Jeg har blitt så rasende på dem! Hvordan våger de å mase på meg? Rope etter meg på gaten «Hei, bryr du deg om at barn sulter?» eller «Hei, bor du her i Bergen?». Aargghh! Jeg blir sint! Men egentlig er det jo ikke sinne. Jeg er frustrert fordi jeg ikke klarer å la være å svare på spørsmålene deres. Og når de først spør om jeg kan hjelpe, kan du glemme at jeg klarer å si nei. Derfor er jeg fast giver til nesten alt du kan tenke deg av veldedighetsorganisasjoner. Og bitter på dem for at de ikke kan la meg være i fred. Jeg har valgt resentment foran discomfort.

Eller – sånn har det i hvert fall vært. I en periode var jeg fast bestemt på å sette grenser, men jeg klarte ikke å gjøre det på en aksepterende og kjærlig måte. Det ble hardt. Da valgte jeg discomfort. Det kunne se sånn ut: Jeg gikk fort forbi. Gjerne i en bue. Sendte aktivt ut energi som sa «ikke plag meg». Hvis de likevel spurte, viftet jeg dem vekk med hånden. Himlet med øynene. Viste tydelig at jeg ikke ville ha noe med dem å gjøre. Mens jeg hadde litt vondt i magen, syntes det var ubehagelig og tok med meg ubehaget videre i dagen. Jeg følte at jeg ikke hadde lov til å si nei. Følte at jeg egentlig skyldte dem noe. Som er et av mine mønstre: jeg føler alltid at jeg skylder verden noe.

Men så...

Etter å ha jobbet mye med grensesetting, og det å forstå mine egne mønstre – og ikke minst økt egenkjærligheten, har jeg hatt noen helt andre opplevelser det siste året. Det ble tydelig da de ringte meg fra samme veldedige organisasjon TO ganger denne uken, og jeg pratet hyggelig med dem. Og sa «jeg kjenner at jeg ikke vil bli fast giver nå.» Uten å være sint. Bare ved å være på plass i meg selv.

Og hva tror dere de svarte?

«Ok.»

Tuller du?? Er det så enkelt? De første gangene følte jeg meg grundig lurt! Hvorfor har ingen sagt at det går an å svare – helt hyggelig – «jeg vil ikke». Og så går det helt fint?

En annen dag spurte en fyr på gaten fra en annen organisasjon meg «Bor du her i Bergen?» Da stoppet jeg, lo litt i skjegget, snudde meg til ham og spurte hvordan det er for ham å få folk til å stoppe med sånne spørsmål. Han lo litt selv. Vi pratet om hva som gjør at han velger å gjøre jobben. Hvor viktig han synes formålet er. Og hvordan hver eneste person som går på limpinnen (det var mine ord) er en stor seier – for saken. Ikke for ham. Det var en veldig hyggelig samtale, og jeg gikk derfra uten å forplikte meg til noe som helst.

OK – jeg tøffer meg – det var for en organisasjon jeg allerede støtter.

Men jeg ville ha kunnet gå derfra uten å forplikte meg. Og jeg hadde litt lyst til å hinkehoppe bortover gaten, for jeg var veldig sprudlende glad inni meg over min egen utvikling.

Fordi jeg har sittet i mange runder og utforsket meg selv og mønstrene mine. Og lært meg å stå stødig i hva jeg vil og ikke vil. I hvert fall i mye større grad enn før. Det har gitt meg frihet. Økt energi. Mindre smerter. Mer glede.

Dette er en av tingene vi arbeider med i Tonus.

Akkurat nå er det opptak til nye grupper – den ene starter i oktober, den andre i november. Maks seks personer i hver gruppe – førstemann til mølla!

Les mer her, eller ta kontakt!