Selvfølelse eller selvtillit?

Det var en stor oppdagelse for meg da jeg skjønte at det var forskjell på selvfølelse og selvtillit. Jeg gikk rundt i verden og følte meg på sett og vis ganske strålende. Du kunne sette meg på en hvilken som helst scene, gi meg en mikrofon eller en oppgave, og jeg ville gå til den med liv og lyst. Alltid med en forventning om at jeg ville lykkes, for jeg har fått høre hele livet at jeg kan få til hva jeg vil, og jeg har en dyp overbevisning om at jeg er flink. Det har jeg alltid vært, og det har jeg alltid blitt berømmet for.

Men så var det noe jeg ikke helt forstod – hvorfor følte jeg meg så ofte usikker og uinteressant på fest, eller i møte med nye personer. Hvorfor syntes jeg det var så vanskelig å mingle – ikke når jeg var på jobb og definert som fagperson eller fasilitator, men når jeg var bare meg? I samtaler på fest kunne jeg ofte unnskylde meg med å måtte på do uten at jeg egentlig måtte det – ikke fordi jeg ville ut av samtalen (som er en velkjent strategi), men fordi jeg ville redde den andre. Fra å bli sittende fast i en samtale med meg.

Det var vanskelig og forvirrende å innse at jeg hadde skyhøy selvtillit og en nesten ikke-eksisterende selvfølelse, men mange brikker falt på plass da jeg skjønte det. Og fordi jeg treffer veldig mange mennesker i coaching som har det på akkurat samme måte, synes jeg det er viktig å skrive noe om det.

Hva er forskjellen på selvfølelse og selvtillit? Jeg liker å sidestille selvfølelse med egenkjærlighet. En god selvfølelse betyr masse egenkjærlighet. Det betyr at jeg er glad i meg selv uansett. At jeg har et trygt og godt fundament i bunn som sier «Uansett hva jeg kan eller ikke, uansett hva jeg vet eller ikke, uansett hva jeg får til eller ikke, uansett om jeg er sprek eller lat, tykk eller tynn, glad eller trist, sint eller redd – uansett er jeg verdifull. Uansett er jeg verdt å elske». Det er en følelse som kommer innenfra.

Selvtillit handler om prestasjon og om mestring. Å være god til noe. Vi kan ha god selvtillit på forskjellige områder. Jeg kan være flink i matte, god på ski, være god til å lese, og dermed ha god selvtillit på det området, mens jeg kanskje har dårlig selvtillit på et annet område. Og dersom jeg oppdager at det er noe jeg ikke får til, kan selvtilliten min rokkes ved. Hvis jeg ikke lykkes med det jeg vil i jobben min, eller kanskje ikke får tilbakemelding fra sjefen eller kollegaene mine på at jeg gjør en god jobb, kan jeg bli usikker på om jeg egentlig er flink. Selvtillit drives av ytre parametere. Hva forventer de andre av meg nå? Hvordan er jeg sammenliknet med andre?  

I lang tid har barneoppdragelse handlet om å bygge selvtillit. Vi har tenkt at hvis vi bygger barn som mestrer og er flinke, bygger vi robuste barn som vil klare seg godt i livet. Og det er ikke feil i og for seg. Vi har klappet når barnet får ting til. Vi har sagt «Så flink du er!» Vi har heiet på prestasjon og mestring. Problemet er bare at dette fokuset på mestring og å bygge selvtillit har stått ganske alene – det har ikke vært balansert av en emosjonelt tilstedeværende side som sier: «Du er et fantastisk menneske, og jeg elsker deg for den du er. Uansett hva du kan, uansett hva du gjør, uansett hvordan du ser ut. Du er verdifull bare fordi du er deg».  Eller en side som hjelper barnet å forstå og håndtere egne følelser. Kjærlige, tydelige voksne som sier «Ble du redd nå?» «Er du sint?».

Det som ofte skjer i barnet når fokuset er på prestasjon, er at barnet identifiserer seg med hva det kan, og forveksler det å være flink med det å være elsket. Det lærer seg at hver gang jeg er flink får jeg oppmerksomhet og kjærlighet. Når jeg presterer klapper mamma og pappa. Da liker de meg. Når jeg gjør det bra på skolen liker lærerne meg. De skryter av meg. Når jeg lykkes sier de voksne at de er stolt av meg. Av det jeg får til. Disse barna (som gjelder nesten alle barn frem til min egen generasjon) blir det vi kaller ytre styrt. De navigerer primært etter andres forventninger. Og de trenger å prestere for å føle seg verdifull. Kjærligheten og verdien er betinget av prestasjon.

Jeg har ikke tall på antall mennesker jeg treffer i veiledning, coaching og terapi som har det på denne måten. De er ofte utslitte, men klarer ikke å hvile. Det gjør nesten fysisk vondt å sitte på sofaen og gjøre ingenting, eller å ikke levere på en oppgave. Følelsene skriker nærmest: «Når jeg ikke gjør noe – når jeg ikke leverer, presterer eller er flink, da er jeg ikke verdifull. Da er jeg ikke verdt å elske.» Da er det ikke så rart at de fortsetter å løpe. Fortsetter å prestere.

Det var dette som var mitt problem også. Når jeg kun var meg selv – uten rollen som fagperson, fasilitator, foredragsholder, prosjektleder eller hva jeg nå var – følte jeg meg uinteressant og verdiløs. Alle andre var viktigere enn meg. Og jeg jobbet konstant for å tilfredsstille dem, og sørge for at de likte meg og syntes at jeg var flink. For da var jeg verdifull. Da var jeg verdt å elske.

Når verdi bygges på selvtillit hviler vi på et veldig skjørt og sårbart underlag. Når det bygges på selvfølelse har vi et stabilt fundament i bunn uansett.

Det jeg har jobbet med selv – og som jeg også hjelper mennesker med i coaching og terapi – er å finne tilbake til egenkjærligheten. Til den gode selvfølelsen som sier «jeg er god nok akkurat sånn som jeg er». Som tåler meg selv både når jeg presterer og når jeg ikke gjør det. Som heier når jeg får til det jeg prøver på, og som heier like mye når jeg feiler totalt. Faktisk våger jeg nå å si at jeg ikke bare tåler meg selv (som var målet mitt), men at jeg innimellom kan kjenne på en ekte kjærlighet for meg selv. At jeg synes at jeg er skikkelig fin og verdifull. Uavhengig av prestasjon. Uavhengig av utseende. Uavhengig av hva andre synes. Det er selvfølelse. Og den forsvinner ikke selv om jeg mislykkes med hva enn jeg prøver på. Den ligger som et stabilt fundament i bunn.

Uansett.

En del av meg trodde aldri at jeg skulle komme dit. Jeg trodde ikke egentlig at det var mulig. Og selv om jeg ikke er i mål,  har jeg i hvert fall gått sjumilssteg. Ved å orke å vende blikket innover. Føle følelsene og romme dem akkurat slik de er. Bearbeide, tåle – og ta imot det indre barnet. Lille Torhild. Igjen og igjen.  Første gang jeg møtte henne ville jeg bare slå henne. Be henne skjerpe seg. Slutte å sutre. Slutte å trenge noe. Slutte å plage meg. Bare være sterk. Og det varte lenge. Men etter hvert klarte jeg å se henne. Løfte henne. Holde rundt henne. Høre hva hun ville si. Trøste henne.

Jeg blir fortsatt litt flau av å si dette – ikke minst å skrive det, for i mine ører høres det fortsatt litt kleint ut. Men fordi livet mitt er blitt tusen ganger bedre etter å ha gjort jobben sier jeg det selv om det er flaut. Fordi det kanskje kan hjelpe deg å høre det.

Og hvis du har lyst til å møte ditt indre barn, og jobbe med din egen selvfølelse, så vil jeg gjerne hjelpe deg!

Book time