Hvorfor er Fargespill så rørende?
I går så jeg den nye Fargespill-forestillingen «Gjengen min», og jeg er mildt sagt begeistret. Hvorfor klarer jeg ikke å holde tårene tilbake når jeg ser Fargespills forestillinger? Hva er det som er så rørende?

Det er barn og unge – fra hele verden, totalt forskjellige, som viser oss hvordan det er mulig å leve sammen. Som sprer en glede det er umulig å ikke bli smittet av. I stedet for å konkurrere om hvilket uttrykk som er riktig eller som skal gjelde, viser Fargespill dem alle.
Når forskjeller blir feiret
Jeg tenker på alle konfliktene som oppstår på grunn av forskjeller. Alle uenighetene, misunnelsen, konkurransen – og så mye smerte. Og så kommer barna og ungdommene i Fargespill og viser oss at forskjeller også kan feires. Og at når de får lov til å leve og blomstre side om side, så oppstår det noe magisk og vakkert som slår hver av dem for seg. Fargespill skaper ikke fra frykt, men fra kjærlighet og nysgjerrighet. Jeg får et glimt av hvordan verden kunne ha vært. Hva vi egentlig har i oss som mennesker. Jeg kommer i kontakt med noe større enn meg selv. Og da kommer tårene.
Når barn og unge blir sett og løftet frem
Og det å vite at ingen av aktørene har vært på audition for å få lov til å være med, og så se hva de får til på scenen! Hva som skjer når helt vanlige barn og ungdommer blir sett og løftet frem. Hvordan de da presterer langt over det vi normalt sett ville forvente. Tenk hvis skolen fikk til det samme!

Når vi føler oss trygge og hører til
For ikke å snakke om den tryggheten de viser. Hvordan de på naturlig vis står foran 1600 mennesker i Grieghallen og synger og danser både alene og sammen. De har hverandre. De har gjengen sin – og de inkluderer raskt publikum også til å bli gjengen sin. Og plutselig kjenner vi alle på et samhold, inspirasjon og glede som bare Fargespill klarer å lokke frem.
Fargespills tre grunnpilarer
Fargespill-filosofien bygger på tre pilarer:
Ressursfokus – Alle blir spurt «hva har du». Fargespill finner talentene og ressursene til hver enkelt aktør, og dyrker det. De ser også sider ved dem som de selv ikke har sett; finner et potensial som kan hentes frem, og gjør det.
Trygghet – I fargespill handler det om prosessen. Aktørene skal kjenne seg trygge til å være hele seg. De skal ha lov til å prøve og feile. De skal kjenne at de hører til og at de har en gjeng i ryggen som støtter dem uansett. Ingen blir sammenliknet med hverandre, de blir bare sammenliknet med seg selv.
Høye forventninger – Når ressursfokuset og tryggheten er etablert stilles det høye forventninger til aktørene. Ikke som et negativt press, men som noe positivt å strekke seg etter. Fordi de kjenner at det er noen som tror på dem. Og heier på dem.
Hva hvis arbeidslivet fikk til det samme?
Og med denne filosofien skaper Fargespill magiske forestillinger som får tårene til å trille hos meg. Jeg er takknemlig og glad for at jeg får lov til å jobbe tett sammen med dem for å spre den samme filosofien til arbeidslivet. Tenk hvis vi klarte å skape en arbeidskultur som liknet på det de får til i sin aktørgruppe. Hvor hver og en føler seg uerstattelig. Hvor hver og en får lov til å være hele seg – akkurat sånn som han eller hun er. Hvor noen konstant leter etter ressursene dine, og tror på at du kan få til store ting. Og heier hele veien. Hvordan ville det ha vært?
Som kunstnerisk leder i Fargespill, Ole Hamre sier (fritt gjenfortalt): Hvis du får frem de ressursene som bor i hvert eneste menneske, og de velger å prestere sitt beste hver eneste dag – ikke fordi de er presset til det, men fordi de har lyst til det – da har du en revolusjon som overgår alt annet vi hittil har sett.
Den virkeligheten har jeg lyst til å leve i!



Kommentarer