Følelser er ikke bare brysomme

Følelser er viktige fordi vi alle har dem, men de færreste av oss er vant til å snakke om dem. Det har lenge vært et kunstig skille – særlig i arbeidslivet – mellom det rasjonelle og det emosjonelle. Som om det emosjonelle er noe vi kan velge å skru av, eller å se bort fra. Det er en umulighet! Vi mennesker er følelsesvesener. Vi er ikke tenkende organismer som har lært oss noen brysomme følelser. Vi er følelsesvesener som har lært oss å tenke og være rasjonelle.

Vi trenger å bevege oss bort fra en forestilling om at følelser er et problem, til en anerkjennelse av at følelser er energi som lever i oss alle. Og at emosjonell kompetanse er en voldsom styrke – både i livet og i ledergjerningen.

Emosjonell kompetanse handler om å

·      gjenkjenne og kunne sette navn på egne følelser,

·      kunne handle hensiktsmessig på dem, uten at det går utover andre,

·      gjenkjenne følelser i andre og møte dem på en hensiktsmessig måte,

·      kunne knytte nære, kjærlige og slitesterke relasjoner,

·      kunne motivere seg selv innenfra.

Hvis følelser er så til de grader til stede i livene våre – enten vi vil det eller ei – så er det utrolig viktig at vi har et begrepsapparat for dem. For å forstå hva som skjer med oss selv og andre er vi nødt til å kunne sette ord på det vi opplever. Tenk bare på hvilket detaljnivå vi evner å snakke om rasjonelle ting – strategier, økonomi, samfunns- og markedsmekanismer... men det å sette ord på følelser, det er de fleste av oss skikkelig dårlige til.

Brené Brown, en kjent amerikansk forsker på skam og følelser, utførte på et tidspunkt en studie hvor 7000 amerikanere ble bedt om å sette ord på følelser mens de skjedde. Altså ikke hvilke følelser de kunne navnet på, men hvilke følelser de kjente inni seg i løpet av en dag. Kjenn etter selv – hvilken følelse kjenner du på akkurat nå? Disse amerikanerne – hvor mange tror du at de klarte? Tre: Glad, trist og pissed off. Eller mad, glad, sad. Det kan vi le av, men jeg tror ikke alltid vi er så mye bedre selv. Selv følte jeg meg ganske emosjonelt kompetent da jeg begynte på utdanning i EQ-terapi, som nettopp har fokus på følelser. Stor var overraskelsen min den dagen jeg kom inn i undervisningsrommet, og det lå kort med utallige forskjellige følelser i en vifte i rommet. Steike! Alle disse følelsene finnes. Det er tusenvis av nyanser. Aner jeg egentlig hvordan forskjellen er? Hva skiller sjalusi fra misunnelse? Frykt fra angst? Hva er forskjellen på medfølelse og medlidenhet, sympati og empati, skyld og skam?

Første skritt for å øke sin emosjonelle kompetanse er nettopp å begynne å kjenne etter innover. Det er en kombinert kropp-hode-øvelse. Og når vi kjenner at noe skjer er spørsmålet: hva er navnet på dette som skjer? Vi er avhengige av språket for å kunne koble fornemmelsen i kroppen mot en gitt følelse. Kroppen vår kjenner følelsene våre – det er derfor vi umiddelbart kan leve oss inn i hva som skjer når vi ser en tv-serie eller film som treffer oss – men det hjelper oss ikke hvis vi ikke har ord for det. Da kan vi ikke dele med andre hvordan det er å være oss akkurat nå, vi kan ikke sette ord på hva vi trenger, og vi kan heller ikke sette ord på det for oss selv.

Emosjonell kompetanse er også viktig fordi det er viktig å forstå at følelsene ikke alltid er til å stole på. Den følelsen vi opplever er ikke alltid den ekte følelsen. Det er dette vi kaller for primær- og sekundærfølelser. Og det er viktig! For eksempel kan det være at jeg har vokst opp i en familie hvor sinne har vært veldig naturlig og dagligdags. Hvor sinneutbrudd som ville skremt livet av mange mennesker for meg har føltes helt naturlig og ufarlig. Da er jeg vant til korte lunter – voldsomt raseri, og så ferdig. En følelse som gjerne ikke er akseptert i et slikt hjem er sorg og tristhet. Sannsynligvis har jeg knapt nok sett noen familiemedlemmer gråte, og hvis noen har grått utenfor familien har reaksjonen kanskje vært latterliggjøring. De som gråter er teite eller svake. Hvis det er tilfellet, vil jeg fra veldig tidlig alder lære meg å gjemme bort tårene mine, for de tåles ikke i familien. I flokken jeg er en del av. Der driver vi ikke med det å føle oss svake. En naturlig konsekvens av en slik oppvekst og familiekultur, er at jeg viser den tillatte følelsen – nemlig sinne – uavhengig av hvilken følelse som ligger under. Da vil det være lurt av meg å ha kunnskap om at når jeg blir trigget og får lyst til å gå til angrep, blåse meg opp eller fortelle alle rundt meg at de er idioter, er det veldig ofte noe annet det handler om enn sinne. Sinne er sekundærfølelsen. Den egentlige følelsen som ligger under, og som virkelig er i spill er ofte sorg, eller følelsen av å ikke bli sett, bli avvist, holdt utenfor eller ikke bli likt. Men å vise den svakheten har jeg lært at vi ikke skal gjøre. Så da blir jeg sint. Og vil kanskje bli oppfattet som en som overreagerer eller er skummel og aggressiv.

For andre kan det være helt motsatt – de er egentlig rasende, men det er en følelse de aldri har fått lov til å vise, og derfor gråter de i stedet, hvis det har vært en akseptert følelse i deres familiekultur. Og de blir livredde når de møter en som går rett i taket for småting.

Vi kan altså ikke alltid stole på den følelsen som kommer til uttrykk – vi trenger ofte å grave bak den for å se hva det egentlig handler om. Og det er ekstremt nyttig, både når det gjelder å forstå og ha tålmodighet med oss selv og andre. Hvis du er en leder, har du sannsynligvis mennesker rundt deg – enten i teamet ditt, eller i ledergruppen, som kommer fra forskjellige familiekulturer, og som reagerer helt forskjellig både på situasjoner og på hverandre. En blir fort sint, en annen blir redd når den første blir sint. En tredje vil bare forsøke å glatte over, for han har lært at det viktigste er harmoni. Hvis dere vil ha et velfungerende samarbeid er det helt avgjørende med emosjonell kompetanse for å håndtere disse forskjellene. Hvis ikke kan dere fort ende opp med å bli irritert på hverandre. «Han er alltid så sur», «Det går jo ikke an å si noe til henne, hun blir bare lei seg», «Er det ikke lov å diskutere nå, heller? Nei, jeg er ikke sint, jeg er bare engasjert.»

En annen ting som gjør at vi ikke helt kan stole på følelsene våre er at de har hukommelse – eller om du vil: kroppen har hukommelse. Ifølge hjerneforsker Jill B. Taylor varer den kjemiske prosessen som skjer i kroppen når vi føler noe i ca. 90 sekunder, men for de fleste av oss som føler sterkt vil vi nok kjenne igjen at følelsen kan vare i både timer, dager, uker og måneder – ja, til og med år. Det er fordi hukommelsen setter inn. Hvis vi har opplevd ting som har vekket sterke følelser i oss en gang, vil glimt av den samme eller liknende situasjoner kunne vekke følelsen igjen. Det kan være musikken du hørte første gang du var skikkelig forelsket og fikk kline med din utkårede – hører du musikken i dag kjenner du forelskelsen i kroppen. Eller lukten av appelsin – den kan sette mange av oss nordmenn rett tilbake på påskefjellet. Eller hvis du har blitt mobbet eller utsatt for overgrep – da kan små elementer i folks atferd, plassering eller ord de bruker sette hele angst- og stressapparatet i gang. Det er sånn traumer fungerer. De lever som små usynlige sår i kroppen, og når noen pirker borti blusser sterke følelser opp. Og følelsen kjennes som ferskvare. Som her og nå. I dag. Den føles helt reell og aktuell. Men egentlig handler den ikke om det som skjer her og nå – da ville den vært raskt overstått. Som hos små barn. Den handler om noe gammelt som fortsatt lever i kroppen.

Hvis jeg f.eks. hadde en far som kjeftet mye da jeg var liten, vekkes de samme følelsene hvis jeg får kjeft som voksen

Hvis vi vil være gode ledere med gode, slitesterke relasjoner til menneskene rundt oss, er det utrolig viktig at vi kjenner oss selv og følelsene som oppstår i oss. Og klarer å skille mellom det som er her og nå, og det som er gammelt. Og det som er primært, og det som er sekundært. Både i oss selv og i andre. Og klarer å sette ord på det hele, sånn at både vi selv og andre kan forstå det. Da kan vi virkelig skape trygge arbeidsmiljø hvor både vi og andre kan være hele oss. Og bruke energien på arbeidet – ikke på å holde tilbake følelser vi tror er forbudte.