Nei Frode – følelsene får ikke for mye plass.

Frode Thuen spør i BT/A-magasinet 2.januar om det kan bli for mye følelser, og om følelsene får vel mye plass i samfunnet. Takk Frode – de spørsmålene vil jeg være med å utforske!

Fra BT/A-magasinet 2. januar 2024

Det å være menneske er å føle. Og å tenke. Ikke det ene eller det andre. Begge deler. Og vi kan bruke hjernene våre til å diskutere om det er for mye eller for lite følelser, men følelsene er akkurat så mye som de til enhver tid er i et gitt menneske – verken mer eller mindre. Og alle følelser er riktige for den som føler dem. Mange av oss har vokst opp med utsagn som «det der er ingenting å grine for», «det der er ikke noe å være sur for» eller «du kan ikke bli sint for det der». Men sannheten er jo at hvis jeg griner, så griner jeg – da er følelsen der. Hvis jeg er sur så er jeg sur. Og hvis jeg er sint så er jeg sint. Det finnes ikke en fasit vi kan slå opp i som forteller hvorvidt en følelse er lov eller ei. Om den mengden jeg føler av en følelse er innenfor akseptabel mengde, eller om jeg burde føle litt mer eller litt mindre. Den eneste fasiten på hvordan og hvor mye hver og en av oss føler ligger i oss selv. Når noen spør meg «sant jeg har lov til å være irritert for det?» svarer jeg enkelt og greit: «Du er irritert for det. Du trenger ikke min tillatelse. Og uansett om du får den eller ei, så er du like irritert. Det er følelsen.» Men kanskje kan jeg legge litt skam på irritasjonen hvis jeg sier at du ikke burde føle det. Eller jeg kan gi deg lettelse og selvrettferdighet ved å stå ved siden av og si «ja, helt enig – du har lov til å være kjempeirritert!».

Thuen fortsetter: I vår tid er altså disse terapeutiske tilnærmingene i økende grad erstattet av eller supplert med et tydelig fokus på følelser og følelsesregulering. Spørsmålet er om vi har mistet noe på veien, eller kanskje snarere: Har følelsene fått så mye oppmerksomhet at de kommer litt i veien?

I og med at vi er mennesker med både følelser og tanker, er det for meg åpenbart at både følelser og tanker må inn i miksen i terapi. Det føler jeg meg ganske sikker på at Thuen er enig i. Men har det blitt for mye følelser? Og hva er for mye? I EQ-terapien er vi opptatt av at følelser skal føles. Både de gode og de vonde. Mange stiller liknende spørsmål som Thuen: «Men hvis jeg skal gå rundt og føle hele tiden, blir det ikke veldig mye følelser da? Kommer ikke det til å bli veldig forstyrrende i livet mitt? Hvis jeg skal grine eller rase eller synes synd på meg selv hele tiden?» Min erfaring gjennom 4 års studier på EQ-institutt, med intenst fokus på å føle følelser er motsatt. Når følelsene føles tar de mye mindre plass enn når de undertrykkes. De kommer, vi registrerer dem, vi håndterer dem på en hensiktsmessig måte som ikke går utover andre, og vi gir slipp på dem.  Følelser er energi og energi kan ikke oppstå eller forsvinne, kun omformes. Ved å føle følelsene lar vi energien strømme gjennom og ut av kroppen. Vi kan se på det som en hageslange hvor vannet strømmer jevnt og trutt. Hvis du setter fingen på utløpet – altså legger lokk på følelsen - stopper den ikke. Enten spruter det i alle retninger, eller så buler slangen på andre steder, før den på et tidspunkt sprekker. Det kan gjøre at du eksploderer for noe ubetydelig, hulkegråter for en liten kommentar, eller enda verre – hvis du er virkelig god til å undertrykke følelsen over mange år, setter den seg i kroppen. Som for eksempel muskelsmerter, hodepine, utmattelse eller magesår.

Undersøkelser har vist at personer som grubler mye over sine følelsesmessige problemer, også oftere utvikler angst og depresjon enn personer som ikke går like mye inn i følelsene sine, skriver Thuen. Jeg mener at når vi grubler over følelsene er vi over i tanker, ikke i å føle følelser. Når vi i EQ-terapien jobber med å føle følelser går vi inn i kroppen – ikke i tankene. Vi grubler ikke, vi kjenner etter hvordan følelsen føles. Hvor sitter den? Hva slags form har den? Hva slags farge har den? Hvor kraftig er den osv. Og vi rommer den med kjærlighet. Lar den være der. Lytter nysgjerrig til hva den forteller oss – og i hvert eneste tilfelle jeg har vært del av – enten som klient, terapeut eller observatør – skjer det samme: når følelsen føles, rommes og blir møtt – uten noen som helst form for dom – blir den mindre, og svært ofte forsvinner den helt. Ved å våge å møte den ansikt til ansikt – eller snarere hjerte til hjerte – uten å ha en intensjon om å få den bort – skjer det likevel at den minsker og som regel forsvinner.

Thuen trekker også frem Arlie Russel Hochschields arbeid på «emosjonelt arbeid», hvor mennesker må kontrollere og uttrykke bestemte følelser som en del av jobben, spesielt i serviceyrker. «Dermed kan det oppstå et misforhold mellom hvordan vi har det inni oss og hvordan vi forventes å fremstå – som i sin tur krever emosjonelt arbeid for å håndteres. Og akkurat som vi blir slitne av fysisk arbeid, blir vi også slitne av det emosjonelle arbeidet vi pålegges. Det fysiske slitet tærer først og fremst på muskler og skjelett, mens det emosjonelle slitet tærer på den psykiske helsen og fører til at vi blir utbrent og deprimert.» Nettopp, Frode! Det er jo det som er hele poenget. Når vi ikke får føle følelsene våre, men blir forventet å vise frem en maske som er en annen enn sånn som vi har det på innsiden kan vi bli utbrent og deprimert. Det er en ekstrem maske å pålegge noen at de skal smile og være hyggelige uansett, sånn som i flere serviceyrker, men det er også en skadelig maske å legge på noen at de skal være rasjonelle, profesjonelle, flinke og produktive, uansett hvordan de har det på innsiden. Jeg har jobbet med hundrevis av ledere, og ser at dette er noe som tærer på de aller fleste av dem: At de føler de må ta på seg en maske hver eneste dag. Og følelsene den masken tillater at de viser er svært begrenset. Og jeg tror faktisk at de fleste av oss kjenner oss igjen i det – lederstilling eller ei – det er forventet at vi bærer en maske.

Ikke engang i vårt eget selskap kan vi slappe helt av og bare være. For der innhentes vi av våre egne forventninger til å føle oss lykkelige og tilfredse til enhver tid, skriver Thuen. Jeg mener at det å slappe helt av og bare være, nettopp er å la følelser komme og gå akkurat sånn som de gjør, når de gjør det. Uten noen dom eller forventning om at det må eller bør være på den ene eller andre måten. Det å ha forventninger til å føle oss lykkelige og tilfredse til enhver tid er etter min mening en helt annen sak enn å gi plass til og å føle følelsene. Forventninger er like mye noe som har med tanker å gjøre – hvis det var et poeng å skille de to.

Jeg tror ikke Brené Brown – som forøvrig ikke er psykolog, som Thuen skriver – ville være tilfreds med å være punchline’en i artikkelen med det budskapet som fremmes. Er det noe hun har arbeidet med hele sin karriere så er det å gi rom og aksept for sårbarhet, autentisitet og å kunne gjenkjenne, sette ord på og føle følelser. Og ja – akseptere at vi ikke er perfekte – eller jeg vil jo egentlig si: akseptere at vi er perfekte. Perfekte mennesker som både tenker og føler – noen ganger gode følelser, noen ganger vonde. Og ved å gi plass til følelsene får vi nettopp den naturlige balansen i livet, som jeg heldigvis ser at også Thuen ønsker seg.

I tillegg til podcasten jeg selv er en del av «Følelser på hjernen» gir jeg mine varmeste anbefalinger til episoden «The new norm» i podcasten «Invisibilia», for de som er nysgjerrige på å forstå mer om følelser og hvilken effekt det kan få å gi dem plass.