Frykten for å bli latterliggjort

Skjermbilde fra anmeldelsen i Bergens Tidende 24. 01.25

Min reise for å våge å være meg åpent og ærlig ute i verden har sakte, men sikkert blitt til parallelt med mye indre arbeid de siste årene. Jo mer jeg har bearbeidet, desto mer har jeg våget å vise det som skjer på innsiden. Det jeg er aller mest redd for ved å vise meg selv fullt og helt er å bli møtt på to måter: Det ene er å bli latterliggjort. Å være latterlig føles nesten verre enn å være verdt ingenting. Det andre er å bli møtt med «hvem tror du at du er?» At jeg skal tro at jeg har noe å komme med, eller at jeg kan noe, og så sitter resten av verden og vet sannheten: at jeg tok feil. Jeg ikke har noe å komme med, og jeg er ikke noe.

Etter mye indre arbeid kombinert med hundrevis av samtaler med mennesker som våger å vise meg at de har det på samme måte, har jeg landet et sted hvor det har blitt veldig viktig for meg å våge å gå foran. Å våge å være sårbar. Å våge å fortelle hvordan det egentlig er. Selv om det er flaut. Selv om jeg blir redd for hva andre skal si og tenke. Selv om jeg skjelver når jeg skriver og blir kvalm etter at jeg har lagt det ut. Fordi jeg oppriktig tror at det er viktig.

I helgen var jeg i Danmark og arbeidet på det nye terapistudiet mitt, og igjen kom frykten for å være latterlig opp. For å være en som blir ledd av. For å være en som tror hun er noe, mens det i virkeligheten ikke er så mye å skryte av. Læreren vår stilte meg et viktig spørsmål: Og hva så hvis det skjer. Hva er det som er så farlig ved å være en «av dem». De som blir ledd av. Har de det veldig ille? Det fikk meg til å tenke. Kanskje det ikke er så farlig. Og kanskje jeg egentlig kunne tålt det. Så lenge jeg vet at det jeg gjør kommer fra et sant sted i meg. Noe jeg selv tror på. Noe som er viktig for meg.

Så da ble det en skikkelig ilddåp å møte overskriften «Det ville vært så lett å gjøre narr av denne podcasten» under bildet av meg og Heidi i anmeldelsen av Følelser på hjernen. Med et midt på treet «terningkast».

Så ja – i dag har jeg virkelig fått kjenne på følelser! Jeg har kjent på stolthet over at jeg står stødig i meg selv. At jeg holder fast i og stoler på alle de meldingene jeg har fått fra fjern og nær om at podcasten treffer noe viktig i mange mennesker der ute. At flere blir bedre kjent med seg selv. At de våger nye ting. At de handler annerledes i situasjoner. At de kommer i kontakt med følelser de har undertrykt lenge. At de våger å ha andre samtaler med menneskene rundt seg. Jeg har kjent at jeg tåler anmelderens mening – jeg forstår henne. Jeg ser hvor hun kommer fra. Men det som er annerledes enn tidligere er at jeg også stoler på min egen opplevelse. På en god del punkter er jeg faktisk ikke enig med henne. Og det er helt greit.

Men ved siden av det deilige ved å kjenne at jeg står godt i meg selv, kjenner jeg også på skam. På anger. Det gamle mønsteret slår inn. Frykten for å ha blitt «en av dem». De latterlige. De vi ler av. Og jeg tenker søren – jeg skulle aldri gjort det. Jeg skulle ikke stilt meg selv så lagelig til hoggs. Hva tenker folk nå? Ler de av meg? Tenker de «hvem tror hun at hun er»? Eller enda verre: synes de synd på meg? Og så blir jeg lei meg. Og føler meg dum. Og stiller meg selv spørsmålet til læreren i Danmark på nytt: hva er det som er så farlig ved å være en av dem? Jo, det er jo alle disse ubehagelige følelsene. Det føles ikke noe fett. Men det er godt å erfare at det heller ikke er farlig. Jeg er her fortsatt.

Jeg gjør det jeg frykter aller mest. Hver eneste uke. Og likevel overlever jeg! Og jeg slipper å gå med maske der ute. Det føles som frihet.

Og ikke minst kjenner jeg at jeg står 100% inne for prosjektet. Jeg mener at det er enormt viktig. For meg, og på samfunnsnivå. Så da velger jeg å ta helg med vissheten om at BT i hvert fall plukket opp den smale podden til to glade amatører og ga den en helside i avisen. Det er da noe!